Kritisk blikk på sykefravær
Del artikkelen med venner og kolleger
|
|
|
Lav fraværsprosent betyr verken god helse hos de ansatte eller høy arbeidsmiljøstandard, slår Ebba Wergeland og Dag Bruusgaard fast. De stiller også spørsmål ved IA-avtalens egentlige mål, der myndighetene i samme periode har gjennomført mange reduksjoner i trygdeytelsene.
Ifølge Wergeland og Bruusgaard er det misvisende når bedrifter bruker fraværsprosenten som en indikator på arbeidsmiljøstandarden. Det blir også galt å bruke en lav fraværsprosent som suksesskriterium for effektivt forebyggende helsearbeid.
- Lavt produksjonstap eller lav fraværsprosent kan være forenlig både med lav arbeidsmiljøstandard og dårlig helse hos de ansatte. Dette ser man for eksempel i tider med arbeidsløshet, blant midlertidig ansatte, eller i land uten sykelønnsordning, påpeker de to.
Fraværsprosenten, som er standardmålet for fravær, sier bare hvor mange prosent fraværsdagene utgjør av det totale antallet mulige arbeidsdager i avdelingen, bedriften eller i norsk arbeidsliv i en bestemt periode. Den er et mål for svinn eller produksjonstap på grunn av fravær, og har vært i bruk i industrien i generasjoner.
Konfliktmål i IA-avtalen
I sin artikkel påpeker Wergeland og Bruusgaard at IA-avtalens delmål er i konflikt med hverandre. Målene om inkludering av funksjonshemmede og eldre arbeidstakere, skaper større risiko for høyere sykefravær.
- Under ellers like forhold vil det prosentvise produksjonstapet gjenspeile sammensetningen av arbeidsstyrken. Jo større andel med fraværsbehov over gjennomsnittet, jo høyere produksjonstap på grunn av fravær. Her ligger målkonflikten i IA-avtalen. Dersom man virkelig inkluderer flere eldre og kronisk syke i arbeidslivet, vil det prosentvise svinnet på grunn av fravær øke, heter det i artikkelen.
IA-avtalen har som mål å redusere fraværet med 20 prosent innen 2005. Men, Wergeland og Bruusgaard peker på at samfunnsforskere har advart om at kampanjene mot sykefravær og for inkludering er ledd i en bevisst politisk strategi for å legitimere reduksjoner i trygdeytelsene.
- Sykefraværet har ikke latt seg påvirke merkbart av kampanjene. Hvis vi holder fast ved samfunnsforskernes perspektiv betyr dette paradoksalt nok at de har tjent sin hensikt. Den manglende effekten på fraværet har ryddet vei for viktige endringer i reglene for sykmelding, noe som blant annet har medført svekket personvern for den sykmeldte. Arbeidstakere har fått plikt til å informere arbeidsgiver om sin «funksjonsevne», ellers kan de miste retten til sykepenger. Opprinnelig var også legene tiltenkt en tilvarende informasjonsplikt, sier artikkelforfatterne.
Hva er passe fravær?
Sykepengene ble introdusert i 1977 som en sikkerhet for ansatte ved sykdom. Etter dette har arbeidsgiverorganisasjonene trykket på for å endre sykelønnen ved å gi mer ansvar tilbake til arbeidstakeren. Under den siste Bondevik-regjeringen ble det også lagt frem forslag som ga arbeidsgiveren og arbeidstakeren større ansvar. Dette forslaget kom som et resultat av svært høye utgifter i sammenheng med fraværet.
Ifølge Wergeland og Bruusgaard må man akseptere det sykefraværet som er hvis dette gir den ansatte helsemessige og sosiale fordeler for den ansatte. Hva som føles som høyt eller lavt fravær er ofte avhengig av hvilken rolle man besitter.
- For en arbeidsgiver med trang økonomi eller en finansminister som vil bruke pengene til noe annet, er ethvert fraværsnivå for høyt. For kronisk syke kan fraværsnivået i bedriften de måtte forlate, være for lavt. Blant legene er det fra gammelt av bare bedriftslegene som har brydd seg om fraværsnivået, skriver Wergeland og Bruusgaard.
Økt bruk av gradert sykemelding etter endringer i sykemeldingsreglene i 2004, ga en svært god effekt på sykefraværet. Fraværet falt i alle bedrifter, og spesielt markert var nedgangen mellom 2. og 3. kvartal 2004.
[Les artikkel i Tiskrift for Den norske Lægeforening]
x;>
books
(4.11 2005)