If it works, don’t fix it!
ArbeidslivstelefonenÅpningstider på telefonen
|
Del artikkelen med venner og kolleger
|
|
|
Tidligere opplevde man omorganiseringer hvert 5. – 10. år, nå er denne prosessen kontinuerlig. Det medfører at arbeidstakerne stadig må tilpasse seg, enkelte føler dette belastende og opplever stress.
Se for deg at vi har en skålvekt inni oss, på den ene vektskålen finner vi alle kravene vi stilles overfor, både på jobb og privat. På den andre ligger kontrollen. Balansen mellom krav og kontroll bør være noenlunde stabil. Litt ubalanse trenger vi for å utvikle oss, det er bra at kravet øker en gang i blant, men ikke mer enn at vi gjenvinner balansen. Har vi full kontroll hele tiden kan livet fort bli kjedelig.
I dagens arbeidsliv er det mange som opplever at kravet blir større enn kontrollen. En slik tilstand over lengre tid gjør folk syke. 1. kvartal 2006 var det totale sykefraværet på 7,4 prosent, mot 7,1 prosent samme kvartal i 2005. Myndighetene iverksetter tiltak for å få folk tilbake til jobb, og man prøver å finne årsaken til at folk blir borte fra jobb. Det at sykefraværet er på 7,4 prosent betyr at 92,6 prosenter på jobb. Kanskje det hadde vært lurt å se på hvilke nærværsfaktorer som gjør at disse er i arbeid?
Vi får stadig høre at vi må tilpasse oss endringene i arbeidslivet, men noen ganger må arbeidslivet tilpasses arbeidstakerne. Det er her avtalen om Inkluderende Arbeidsliv (IAavtalen) kommer inn.
Erfaringene med IA-avtalen er at dette er et godt verktøy bare det blir brukt på riktige måte. Enkelte arbeidstakere er redd for at IA-avtalen skal brukes til å tvinge dem tilbake i arbeid for å pynte på sykefraværsstatistikken. Dette er skivebom, og samarbeidsklimaet for å finne nærværsfaktorene blir ødelagt.
Raske endringer i arbeidslivet er et tveegget sverd. Utviklingen skjer raskt og bedrifter som vil henge med må kunne omstille seg raskt, men det fører i mange tilfeller også til en høyere belastning for arbeidstakerne.
At omstillinger ikke er populært blant de ansatte er gammelt nytt. Gaius Petronius, som døde i år 66 e.Kr. var tjenestemann i keiser Neros administrasjon, han konkluderte med følgende:
"- Vi arbeidet hardt, men hver gang det begynte å fungere, ble nye planer om omorganisering iverksatt. Jeg lærte meg senere i livet at vi er tilbøyelige til å møte hver ny situasjon gjennom omorganisering, og jeg lærte også hvilken vidunderlig metode dette er til å skape illusjon om fremgang, mens det i virkeligheten forårsaker kaos, ineffektivitet og demoralisering."
Hvor vidt omorganiseringer alltid er negativt kan diskuteres. Noen ganger må det til, andre ganger ikke.
”If it works, don’t fix it!”
Martin Holm (31.8 2006)
 Reidar
| Dette med fokus på nærværsfaktorene har jeg hørt mange etterspørre, og jeg er enig! Det er for mye fokus på de 7-8 prosent som er syke... Ta utgangspunktet i de over 90 prosentene som møter opp på jobb...
Hvorfor kommer de på jobb dag etter dag?
Hva gjør at de er friske?
Hva motiverer dem i arbeidet? |
Hanne
| Effektivisere, modernisere, effektivisere, profittere... Dagens samfunn er styrt av resultater. Selv arbeidet med IA skal resultatorienteres slik at menneskene i den kan komme i bakgrunnen.
Jeg tror den prosessen som er i gang er positiv. Selv om vi møter noen tunge bakker, er det kun på toppen av disse vi kan se horisonten. Og, der tror jeg solen skinner! |
Kent O.
| Jeg har jobbet med fraværsfaktorer i lang tid, og kan understreke at det ikke bare arbeides og fokuseres på disse. Vel så viktig er nærværsfaktorene, og jeg tror flere får øynene opp for dette nå.
Problemet (som har økt fraværet så voldsomt) ligger nok mer i en kombinasjon av stadig økende globalt press og konkurranse, samt økende press på hjemmebane med tanke på organisering av barn, mat, vask, venner, familie, hytta, ferier, etc.. |
Lise
| Dette var en spennende artikkel. Spesielt likte jeg det gamle sitatet, som på mange måter definerer en konservativ tankegang der endring er noe negativt. Positiv endring skaper motivasjon, og det gjelder å skape en følelse av det er de ansatte som har ansvaret for denne endringen slik at de får det nødvendige eierskapet. Når endringer fører til usikkerhet pga f.eks. lite informasjon er det nødt til å gi høyere fravær... |
Arne B.
| Disse artiklene er virkelig gode, og jeg ser stadig frem til å lese dem.
Dagens artikkel følger godt opp om den forrige, og jeg synes den tar tak i en god tanke: nærværsfaktorene.
Samtidig syns jeg det er en spennende tanke at arbeidslivet i større grad må tilpasse seg arbeidstakerne. Det er dette man prøver å gjøre med inkluderende arbeidsliv, der man i større grad skal legge til rette for arbeidstakerne slik at de kan gjøre sine oppgaver. |
Ove
| Ja, dette er jeg enig i... De raske endringene er blitt for mange. Alle bedrifter snur seg etter vinden og prøver å komme seg på de togene som går i alle retninger.
Jeg er redd det høye fraværet også skremmer de uføretrygdede fra å komme tilbake i arbeid. Frykten for å komme i arbeid kun for å møte veggen pga det høye presset, tror jeg for mange er for skummelt. Derfor velger mange å bli sittende på trygd ettersom dette gir nettopp trygghet. |
Bjørn
| Enig med deg Kent O.. Det er en kombinasjon av det private og det profesjonelle som skaper det tveeggede sverdet som mange slites på. Kanskje er det også et resultat av at man i dag ikke lenger har de samme klare rollene som mann og kvinne, som skaper usikkerhet og vanskelige avgjørelser. Jeg sier ikke at likestilling ikke er ønsket, men at vi nå er i en overgangsperiode der det er utfordrende å finne de nye rollene. |
Fredrik
| Likte godt uttrykket: "Litt ubalanse trenger vi for å utvikle oss".
Det er jeg svært enig i. Det er når man hever målene, og legger litt press på at arbeidsoppgavene blir utført med ekstra flid. Jeg tror ikke slik press fører til høyere fravær. Derimot er jeg enig med andre her at det er kombinasjonen av press fra flere kanter (familie, venner, jobb) som fører til det økte fraværet.
|
Martin H.
| Hårklippemaskinen.
Historien kommer fra en tidligere kollega av meg i Norske Skog Union.
"En kar hadde funnet opp en hårklippemaskin, man puttet på en 10er og puttet hodet inn i et hull. Sakser og kniver satte i gang og hårklippen var et faktum. Enkelte tvilere mente at dette ikke kunne fungere fordi "alle har ikke likt hode", oppfinneren svarte kjappt: "Nei, men det vil de snart få!"
Er det slik arbeidslivet er på vei til å bli? Tilpasser vi jobben til folk, eller folk til jobben?
Hyggelig at mange er opptatt av det jeg skriver artikkelen. |
Rune
| En morsom historie om hårklippemaskinen, men jeg tror at dagens fleksible arbeidsliv ikke er slik at det tvinges på arbeidstakerne. Arbeider selv i en bedrift som bestreber seg på å ta vare på de ansatte, og har mange ganger fått muligheten til å ta litt ekstra vare på meg selv, selv i ekstra stressende perioder... |
Inger
| Artikkelforfatteren etterlyser at arbeidslivet må tilpasse seg arbeidstakerne. Dette tror jeg er meget vanskelig i et næringsliv der globaliseringen skjer med stormløp. Den økte konkurransen gjør at kun de sterkeste (les: mest effektive) overlever.
Allikevel er det i dag et (lokalt) argument for at arbeidslivet MÅ tilpasse seg arbeidstakerne: den lave arbeidsledigheten... |
Siv
| Hvorfor skal vi ikke se på de 8 prosentene som er vekke fra jobb? Disse er problemet på arbeidsplassene, ettersom fraværet skaper mangel på arbeidskraft. Med altfor mange arbeidsoppgaver som skal gjøres øker dette presset på de gjenværende som må ta i enda litt mer.
For all del: Press er sunt til et visst punkt, men det kan også gå over til usunt press. Da møter man veggen med et brak! |
Sigrunn
| Hei Bjørn...det var nærme en likestillingsdebatt her, men jeg skal prøve å holde meg til saken:
Det er et problem at arbeidslivet og familien drar en i to forskjellige retninger. Dette er ikke minst et problem som kvinner har opplevd de siste tiårene, der den tradisjonelle morsrollen har blitt angrepet av en ny mulighet til en karriere. Denne karieremuligheten blir forsterket av at det er flest kvinner som tar lengre utdannelser... |
Pål
| Balansen mellom press og stress har vært diskutert her tidligere, og grensen her er vanskelig å trekke. Det er ikke ønskelig at man i løpet av et arbeidsliv ikke skal oppleve litt press, slik at man strekker seg og utvikler seg positivt. Men, hvis dette fører til stress (press over lengre tid) kan det ende i uønskede fraværstilfeller, der arbeidstakeren får tvunget fri til å komme seg tilbake i form. |
Hansen
| Jeg tror noe av grunnen til at endringene nå kommer raskere har å gjøre med de forandringene som har kommet i form av arbeidstyper. Servicenæringen og hjernene har tatt over for "gutta på gølvet" og hendene. Dette fører igjen til en annerledes form for arbeid der stadig flere har et større ansvar for resultat og bedriftens utvikling.
Samtidig tror jeg at involvering i bedriftens fremdrift er viktig for motivasjon. Og, motivasjon er svært viktig for å holde fraværet nede. |
Åse L.
| Jeg syns dagens arbeidsliv har for mye press. Det kreves til tider for mye av alle arbeidstakerne for å fullføre oppgavene innen deadline at fravær er et nødvendig onde for å kunne hente seg inn.
At man har snakket om å innføre egenandel på sykefravær (karénsdag?) blir for meg helt galt. Vi er avhengig av en god sykefraværsordning som sikrer syke arbeidstakere å komme tilbake friske uten tanke på økonomisk tap. |
Anne
| ENIG!
Selv når prosedyrer og inntjening fungerer så er det allikevel noen som absolutt må omorganisere/endre for å markere seg!! Neppe god inntjening. Alt tar bare veldig mye lengre tid og arbeidstakeren blir stresset og føler seg udugelig. Helse-u-vesenet er god på dette. |
|
Du må være logget inn (eller registrere deg) for å delta i diskusjonen.
|
|