Stortingsvalget 2009 Frem mot stortingsvalget vil partiene få muligheten til å legge frem sin plan for arbeidslivet de neste 4 årene på absentia.no. Målet er at du skal få en god oversikt over hvordan partiene ønsker utviklingen i arbeidslivet skal gå.

Del artikkelen med venner og kolleger Tweet

 

Det som har vært aller mest bekymringsfullt det siste året, er tendensen til sterkere segregering i arbeidsmarkedet. Antallet personer med nedsatt arbeidsevne registrert hos NAV har steget. Ungdomsledigheten har vokst raskere enn den generelle ledigheten. Antallet personer som går fra arbeidsstyrken til uføretrygd fortsetter å vokse. Terskelen inn til arbeidsmarkedet har gått opp – mest for de som i utgangspunktet hadde størst utfordringer i å ha kontakt med det. Og veien ut fra arbeidsmarkedet ser ut til å ha blitt kortere. 

 

Derfor mener jeg at den aller største utfordringen for arbeidslivspolitikken de kommende årene, er å skape et mer reelt innhold i den målsetningen som hele det politiske Norge deler: Et inkluderende arbeidsliv.

 

Jeg skal ikke gjenta den nærmest banale argumentasjonen fra valgkampen 2005 som de rødgrønne da førte om at det bare var å få riktig flertall ved valget – så løste det meste seg. Det er jo en teori som de selv grundig har bevist ikke var riktig. Jeg tror at dette er en krevende oppgave i årene framover, uansett regjering. Krevende ja – men ikke umulig!

 

En fornyet IA avtale er ett viktig virkemiddel for å få det til. Den avtalen som snart går ut har ikke vært i nærheten av å nå målet verken når det gjelder sykefravær eller inkludering av personer med nedsatt arbeidsevne. Det er jo da nærliggende å spørre om en ny avtale virkelig vil hjelpe. Det tror jeg kan – hvis den blir tilstrekkelig konkret. I mange bedrifter har jo IA arbeidet gitt gode resultater – både når det gjelder sykefravær og inkludering. Det er ikke avtalen i seg selv, men det konkrete arbeidet som følger, som er viktig. Derfor må en ny avtale forsterke målene om inkludering av personer med nedsatt arbeidsevne – men enda viktigere: den må være mer forpliktende når det gjelder faktiske tiltak, og ikke minst: lederinvolvering på den enkelte arbeidsplass.

 

Jeg mener også at det er behov for å styrke de typer arbeidsmarkedstiltak som er rettet mot personer som har høyest risiko for å havne utenfor arbeidslivet på varig basis. Det kan være mer langvarige tiltak, eller sammensatte tiltak som fordrer sterkere personlig oppfølging. Det siste året er andelen av personer med nedsatt arbeidsevne som er på aktive tiltak gått ned – og antallet personer i attføringskø gått opp. Det er ikke riktig politikk – når målet er bedre inkludering. 

 

Overfor ungdom er ikke langvarige tiltak rett medisin – i hvert fall ikke i de fleste tilfeller. Her er utfordringen å senke terskelen inn til det ordinære arbeidslivet. KrF tror at redusert arbeidsgiveravgift for lærlinger er et (men ikke eneste) tiltak for å stimulere bedriftene til å ta inn lærlinger selv i en krevende tid. Og vi mener at studiestedene, som nå opplever økende tilgang fra unge, må styrkes økonomisk, slik at de kan gi et utdanningstilbud som er så godt at det maksimerer kvalifikasjonene når man er ferdig med studiene.

 

KrF er sterk tilhenger av et arbeidsliv som tilpasser seg familiens behov – ikke omvendt! Ja – det er selvsagt slik at det er verdiskapingen i næringslivet som skal bære både gode velferdsordninger i selve arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Det er ikke bare å legge stadig nye byrder på næringslivet, og tro at alt da blir bedre. Næringslivet skal konkurrere. Høyere kostnader må motsvares av høyere produktivitet. Men vi tror likevel at gode, fleksible ordninger som tar hensyn til familiene, gir mer produktive arbeidstakere – og også gjør at man tåler arbeidslivets belastninger bedre. Derfor vil KrF fortsatt arbeide for enda bedre og mer fleksible permisjonsordninger – for eksempel gjennom vårt forslag om en utvidelse av foreldrepermisjonen med ytterligere 12 uker, som kan tas ut etter foreldrenes eget ønske inntil barnet fyller 10 år.

 

Og KrF er tilhenger av en arbeidsmiljølov som er en vernelov for arbeidstakerne, og som sikrer deres kollektive og individuelle rettigheter.