Ufrivillig fridag
Del artikkelen med venner og kolleger
|
|
|
I debatten som går for tiden gjør jeg meg som eks-sykmeldt-over-lang-tid en del tanker. Jeg opplever at mange ulike problemstillingene kommer frem, men tenker likevel at vi hører lite fra de som faktisk er sykemeldt. Hva mener de om saken? Hva tenker de kunne vært gjort annerledes?
Man vil selvfølgelig ikke få et klart og entydig svar. Folk er sykemeldte av ulike årsaker og vil kanskje ha ulik oppfatning om hva som er riktig for dem. Det finnes ikke enkle løsninger på kompliserte problemer, det er derfor de er kompliserte. Likevel tror jeg som eks-sykmeldt-over-lang-tid at en hel del kan gjøres, både for at man ikke skal bli langtidssykemeldt og for at man skal komme raskt tilbake.
Å være sykemeldt er ikke en morsom affære, og da tenker jeg spesielt på langtidsfravær. Jeg kan selvfølgelig ikke snakke for alle, men jeg synes hvert fall ikke det er spesielt morsomt å være alvorlig syk. Det var et vanvittig savn å ikke delta i alle godene en arbeidsplass kan gi, som man kanskje ikke tenker på og setter pris på i hverdagen. Derfor var det utrolig befriende å kunne gå over til gradert sykemelding etter å ha vært hjemme lenge. Jeg begynte å jobbe 70 prosent, og skulle ha ”fri” en dag i uka. Det var det ikke slik at jeg nødvendigvis skulle gjøre 70 prosent jobb, men skulle være på arbeidet 70 prosent av tiden.
En onsdag ettermiddag da jeg var på vei hjem, (jeg sluttet litt tidligere enn de andre, siden jeg jobbet redusert), sa jeg hadet til kollegaen min. Kollegaen min svarte ”hadet og sees i morgen”. Jeg svarte at jeg ikke jobbet torsdager, (noe hun var klar over og visste hvorfor). Hun svarte at jeg var heldig som kunne ha fri en dag i uka, og at hun skulle ønske hun også hadde hatt mulighet til det. Dette var en utrolig hyggelig kollega og jeg visste at det egentlig ikke var ondsinnet, men bare ugjennomtenkt. For sannheten var at jeg slett ikke følte meg heldig. Jeg følte meg overhodet ikke heldig. For ikke lenge siden hadde jeg vært på sykehus i flere måneder. Jeg synes heller ikke jeg var heldig som var blitt diagnostisert med en alvorlig sykdom jeg mest sannsynlig vil ha resten av livet. Selv om solen skinte og det var en fin vårdag visste jeg at jeg ikke ville sitte i solen neste dag; på min fridag. Jeg visste at jeg måtte til legen neste dag og etter det ville jeg nok måtte legge meg, for å kunne klare å være på jobb de andre ukedagene. I det jeg gikk ut av kontoret smilte jeg til min kollega og tenkte at det var hun som var den heldige.
Ingrid Einarsrud (17.2 2010)
|
Du må være logget inn (eller registrere deg) for å delta i diskusjonen.
|
|