Søk på absentia.no
In Absentia - det ultimate sykefraværssystemet
Logg på
 
 
Opprett bruker
Glemt passord?

Annonsere
Om Absentia
Kontakt oss


Alvorlig – for hvem?

Rådet for psykisk helse

Rådet for psykisk helse

Del artikkelen med venner og kolleger

Hva regnes egentlig som en alvorlig sykdom? Hvem bestemmer at en sykdom er alvorlig? For hvem er den alvorlig? Jeg synes betegnelsene omkring sykdom og skade ofte er forvirrende. Det er mange diagnoser og sykdommer, men vet vi hvor syk – eller ikke syk, personen virkelig er? - Han er kritisk, men stabil, kan legene si. Eller: - Skadene hans er alvorlige, men ikke livstruende. Andre ganger er det enda mer diffust hva de egentlig vil si. Da kan det komme utsagn som: - Hun har en kronisk lidelse. Pårørende kan også få høre at «pasienten har en alvorlig sykdom».

Leger og fagfolk har kanskje en veldig klar oppfatning om hva som er alvorlig eller ikke, men for oss andre er det ofte mye synsing. Noen sykdommer høres alvorlige ut, men er ikke nødvendigvis det. Motsatt er det noen sykdommer som ikke høres fullt så ille ut, men kan være alvorlige og vanskelige å takle likevel.

Jeg har en god venninne som har kreft. Hun vet at hun ikke har mange år igjen. Venninnen min har alltid vært en skikkelig humørspreder og livsnyter, med mange venner og stor familie. Hun har heldigvis fått mye hjelp og støtte av dem, for hun har hatt mange tøffe runder på sykehus. Det er ingen som er i tvil om at hun har en alvorlig og uhelbredelig sykdom, og det er derfor lett å gi henne mye omsorg og sympati.

En annen venninne av meg var lagt inn på psykiatrisk sykehus i lang tid. Hun hadde forsøkt å ta livet sitt, men heldigvis ikke klart det. Legene hadde diagnostisert henne med en kronisk, alvorlig og til tider livstruende sykdom.

Etter at hun hadde vært innlagt i tre uker dro jeg til sykehuset for å besøke henne. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si først, men siden jeg er ganske god på «small-talk», klarte jeg å holde samtalen i gang. Etter hvert fortalte hun meg at jeg var den første, bortsett fra moren og faren, som hadde besøkt henne. Etter tre uker på sykehus hadde hun altså bare fått besøk av en person utenom foreldrene. Hun sa hun var glad for mitt besøk og for tekstmeldingene jeg hadde sendt, for bortsett fra dem hadde hun bare fått to.

Jeg kjenner til flere eksempler på slik «forskjellsbehandling». Det kan være mange faktorer og forklaringer på at det er slik. Mange synes kanskje det er vanskelig å forholde seg til psykiske problemer, men vet ikke helt hva man skal si eller gjøre. Det er ikke sikkert man ser alvorlighetsgraden i den psykiske sykdommen, men det er viktig å huske at mange psykiske lidelser er både kroniske, alvorlige og i blant livstruende. Man blir ikke lagt inn på noe slags sykehus uten videre. Hvorfor er det da så mye lettere å vise omsorg og følelser når det gjelder fysiske lidelser og sykdommer? Er det fordi psykiske lidelser ikke oppfattes som alvorlig nok til å avlegge et besøk?

En psykiater fortalte meg en gang om pasient han hadde hatt. Det var en kvinne som først hadde hatt kreft hun hadde blitt helbredet av, selv om det hadde vært en lang og krevende prosess. Det var i tillegg en periode usikkert om hun ville overleve. En tid etter fikk kvinnen en alvorlig depresjon. Hun fortalte psykiateren at det var depresjonen som var desidert verst.

Jeg sier ikke at psykiske lidelser er verre enn kreft, men jeg stiller spørsmålstegn ved hva vi regner som alvorlig. Det er ikke nødvendigvis likhetstegn mellom det vi tenker er alvorlig og det som faktisk er det. Derfor tror jeg det er bedre å bry seg en gang for mye, enn å angre på at man aldri tok den telefonen eller bilturen for å vise sin omsorg og omtanke.

 

Legg til kommentar

21. juli, 2024
Du må være logget inn (eller registrere deg) for å delta i diskusjonen.
Log In
 
 
Opprett bruker
Glemt passord?