Åpenhet – et tveegget sverd
Del artikkelen med venner og kolleger
|
|
|
Nyutdannet, ung, håpefull, ambisjonsrik og entusiastisk ung kvinne med toppkarakterer og lang arbeidserfaring søker ny jobb.
Vi har vel alle utfordringer, men hennes gjør at hun til tider må bo et annet sted enn hjemme. Sånn ca. en helg i måneden. Som mange andre sykdommer er hennes lunefull, men hun tar alle forhåndsregler hun har lært. Noen ganger er dessverre ikke dette nok og en «time-out» er nødvendig. Hun må «ut av konteksten» som det så fint heter. Jobben blir da et hyggelig og kjærkomment avbrekk til sykdommen som hun puster inn og ut hver eneste dag.
Hun håper selvfølgelig på å bli frisk, håp er sentralt med disse diagnosene (ja, det er flere) selv om prognosene er så som så. Men hva med de årene det tar? Og når kan man egentlig stolt si at man er frisk?
Mediene er veldig glade i å ta for seg mennesker som er i en uønsket situasjon før – og (simsalabim) - blir alt bra etterpå.
”Fra overvektig til sylfide - se de utrolige bildene!” og ”Syk i mange år, trening gjorde meg frisk",kan det stå i overskriftene.
Men hva med prosessen på vei til målet, som i mange tilfeller kan ta mange, mange år. År av livet som ikke blir fokusert på, men derimot hysjet og dysset ned. Skal hun ikke få leve i disse, men komme ut av kokongen etter kanskje ti år som et nytt, bedre og ikke minst friskt menneske. Med de fordeler dette medfører.
Nei, hun vil leve (utenom de gangene hun er suicidal), og ikke gå glipp av noe bare fordi hun har det vanskelig innimellom. Alle har jo sitt å stri med, ikke sant?!
Fight or flight? Fight! Det er ikke tvil.
Okey. IA-bedrifter er snille, 5 prosent av staben deres har funksjonsnedsettelse, dette er jo midt i blinken!
Tidlig en morgen på jobbintervju:
*Intervjuer med velmenende og liksom tillitsvekkende stemme* : - Ja, er det noe annet vi i bemanningsbyrået/bedriften/organisasjonen bør vite om deg?
*Hun*: - Nei, jeg tror ikke det er noe som har relevans for dere.
*Intervjuer fortsatt med velmenende (om enn påtatt) stemme, men nå med en dæsj av skepsis og nysgjerrighet *: - Det er ingenting annet du vil fortelle om helsetilstanden din? Hvis vi skal tilrettelegge må vi vite hva vi skal kjøpe inn.
*Hun* : - Vel, om jeg kan få en samtale eller to i uka med leder, så hadde det vært veldig fint…
En måned etter har hun fortsatt ikke hørt fra dem.
Ina Marie Kolås Bekkevold (25.6 2010)
 fredrikj
25. juni, 2010
1 innlegg
Legg til som kollega | Tror det er veldig mange som har blitt utsatt for lignende tilfeller av diskriminering i vårt samfunn. Hvem har ansvaret for å gjøre noe med dette? Så lenge det lønner seg for bedrifter å kun ta inn folk som kan jobbe 70 timer i uken i 2-3 år inntil de er utbrent, så vil i alle fall ikke de gjøre noe. Kanskje en start å pålegge alle mellomstore/store bedrifter 5-10 % ansatte med funksjonsnedsettelse samt sette igang mer effektive tiltak for håndheving av arbeidsmiljøloven rundt om i bedriftene. Istedet for å diskutere penger til barnehager, pensjonister og andre velferdsgoder som vi uansett ikke har penger til når statsbudsjettet skal legges frem, så kan man jo istedet diskutere hvordan man kan tilrettelegge for arbeid for alle. Slik tror jeg man kan frigjøre mange energiske krefter, legge til rette for en mer meningsfylt hverdag for mange, samt få flere i jobb som kan generere økte skatteinntekter for staten. |
|
Du må være logget inn (eller registrere deg) for å delta i diskusjonen.
|
|