Bill. mrk. ”Arbeidssøker til fast stilling”

Arbeidsmarkedet er stadig i endring, før var det vanlig å være i samme arbeidsforhold fra man gikk inn i arbeidslivet et sted mellom 15 og 25 år, og helt til pensjonsalder. Å få seg en fast jobb i en god bedrift eller i stat og kommune, var en trygghet for folk, for med fast jobb fulgte muligheten til å få lån slik at man kunne skaffe seg en bolig og stifte familie.

Dagens arbeidsmarked er mer fleksibelt, det sies at ingen kan forvente, eller kanskje ønske, å ha samme jobben hele livet. Teknologiutviklingen har ført til store endringer og det man brukte mye arbeidsinnsats på før, er enten helt borte eller redusert. Servicenæringen har økt i takt med at vi har mer penger mellom hendene og kan kjøpe tjenester som vi før gjorde selv eller hjalp hverandre med. Helsevesenet har på 20 år mangedoblet antall ansatte.

I takt med disse endringene er også arbeidstakernes forhold til arbeidslivet blitt endret. Mange starter sin jobbkarriere som tilkallingsvakt, som vikar eller på korte kontrakter via et bemanningsbyrå. I kommuner er det vanlig at helsepersonell har fast stilling på helt ned til 10%,og er nødt å ta ekstravakter for å skaffe seg et levelig utkomme. Vi i Arbeidslivstelefonen hører om personer som går tilnærmet full jobb, i hovedsak basert på ekstravakter. For å ikke gjøre seg upopulære, og dermed gå glipp av vakter, sier de sjelden nei når de blir tilbudt en vakt og de jobber ofte mange helger på rad. Vi hører også om arbeidstakere der tilbud om vakter plutselig forsvinner på grunn av at leder ikke ”liker” de lenger, det er i hvert fall det de har følelsen av.

Det er ikke bare helsearbeidere som har vikariater og små stillingsprosenter, også langtidsutdannede som lærere, jurister og samfunnsvitere må ofte starte jobbkarrieren med et vikariat. Dette er ikke problematisk dersom man ønsker variasjon i jobbinnhold og har mulighet til å skaffe seg fast stilling etter hvert. Men det blir vanskelig om man etter flere år fremdeles bare får vikariater og korte engasjement og har behov for stabiliteten en fast stilling gir.

Disse arbeidstakerne må leve med usikkerheten og er avhengige av goodwill fra lederne for å ”vinne” seg en jobb ved neste korsvei. De legger bånd på seg og sier ikke fra når det er noe de mener bør rettes opp i. Noe tar ekstra kort, eller ingen fødselspermisjon og de sørger for å gjøre jobben sin godt og uten protester slik at ingen får ”noe” på dem, noe som kan slå uheldig ut i forhold til å få en fast jobb.

Er vikarene dagens pariakaste i arbeidsmarkedet?

Slik kan det foregå på arbeidsplassen: En vikar hadde arbeidet for samme arbeidsgiver i to år og hadde håp om at han ville kunne få fast stilling fra høsten 2011. Da sveipet lederen hans forbi i gangen og opplyste at: ”Forresten du, den som du er i vikariat for, kommer tilbake etter sommeren, så da har ikke du jobb lenger enn ut juni.”

Og så langt har jeg ikke skrevet om de som er leid ut av bemanningskontorer, de som ikke engang får ta del i bedriftens tariffavtaler og personalreglement. Og dette skjer også i kommuner og i staten! Og jeg har heller ikke skrevet noe om de andre rettighetene de går glipp av og hva de kan forvente seg ved pensjonsalder.

Arbeidsminister Bjurstrøm vil ha større faste stillingsprosenter. Og vi legger til: et arbeidsmarked som sikrer arbeidstakere de rettighetene som er vedtatt!