Lav motivasjon – ingen kronisk sykdom
Del artikkelen med venner og kolleger
|
|
|
Jeg har lest Fafo-rapporten ”Innmeldt, utmeldt eller påmeldt?”, som er et ferskt bidrag til den stadig pågående debatten om utenforskap i velferdsstaten. Denne rapporten gir en ganske grei nyansering av tall vi gjerne blir presentert for i diverse overskrifter, som at det er 7-800 000 mennesker utenfor arbeidsmarkedet og mottar stønad.
I rapporten refereres til undersøkelser av uføre, der veldig få sier at de ønsker å komme tilbake i jobb. Jeg vil ikke si dette brukes på en uansvarlig måte i Fafos rapport, men jeg syns det er verdt å stoppe opp litt og stille spørsmål ved hvor mye vekt man kan legge på slike undersøkelser og hva som egentlig sies når noen som står utenfor ikke vil inn.
Motivasjon er ikke en iboende egenskap man har eller ikke har, selv om noen riktignok kan virke kronisk umotiverte der andre flommer over av tiltakslyst. Motivasjon vil i stor grad være betinget av hvilke muligheter man ser for et godt utfall, og da vil omgivelsene og hvordan man selv oppfatter dem spille en avgjørende rolle.
La oss si at omgivelsene er hundre prosent imøtekommende overfor individets egenskaper og begrensninger, men individet ikke ser dette. Da vil det være lite grunn for å være motivert, fra personen det gjelder sitt ståsted. Dersom omgivelsene er null prosent imøtekommende, og individet har en realistisk vurdering av situasjonen, så vil også grunnlaget for motivasjon være lite.
Poenget her er at de viktigste utfordringene er hvordan vi kan få til et optimalt imøtekommende samfunn og arbeidsliv, og hvordan vi best kan få formidlet de mulighetene som faktisk finnes for folk som står utenfor. Når den jobben er gjort kan det kanskje være mer interessant å telle umotiverte igjen.
Ivar Austbø (29.3 2011)
|
Du må være logget inn (eller registrere deg) for å delta i diskusjonen.
|
|