Har dere tenkt på det?
Del artikkelen med venner og kolleger
|
|
|
Har dere tenkt på det at det kan være mange årsaker til at man blir syk?
Har dere tenkt på hvor belastende det kan være å ha et nært familiemedlem som er alvorlig syk i mange måneder? At det i perioder er så kritisk at han kan dø? Kan dere tenke dere hvordan det er å likevel gå på jobb hver dag, men være redd for å få en telefon som forteller at den du har vært så glad i ikke er mer? Likevel går du på jobb hver dag. For det er godt å gjøre noe meningsfylt. Være med kollegaer. Ha noen timer som er forutsigbare. Kunne i noen timer fokusere på andre ting enn det som er så skremmende og uvisst. Kan dere tenke dere det?
Kan dere tenke dere hvordan det er å sove alt for få timer hver natt i lang tid? Kan dere tenke hvordan det er å tvinge seg til å spise matpakken, selv om man er kvalm og magen er en eneste stor knute? Men, man går på jobb likevel. Hver dag. I mange måneder.
Kan dere tenke dere hvordan det er når alt til slutt sier stopp? Når 4 timer søvn om natten til slutt blir helt uforenelig med å kunne fungere tilnærmet normalt. Når man har prøvd så hardt, så lenge, men til slutt måtte si. “Dette klarer jeg ikke alene,” når det eneste man vil er å være sterk og klare seg selv. Og ha det bra.
Kan dere tenke dere hvordan det er å da ikke få støtte og oppmuntring som man så sårt trenger? Når man blir møtt med mistenksomhet og blir gjort veldig liten. “Du ser ikke så syk ut.” “Vi kunne også tenkt oss noen dager hjemme.” “Ærlig talt, litt må du kunne jobbe!” Mens det man hadde trengt og ønsket var: “Er det noe vi kan gjøre for deg?” “Vi savner deg på arbeidsplassen og håper du snart er tilbake.” “Vi forstår at det må være slitsomt å være syk.” Har dere tenkt på det?
Kan dere tenke dere hvordan det er å komme tilbake på jobb? “Endelig!” “Dette har jeg sett frem til.” “Det blir så fint å treffe kollegaene min igjen.” “Komme i gang med arbeidet mitt som er så meningsfullt og viktig for meg.” Når man har blitt vekket til live igjen og man kjenner ekte glede, og ikke lenger er tynget av bekymringer, frykt og uvisshet.
Kan dere da tenke dere hvordan det er å ikke bli møtt på en god måte? At de fleste av dine kollegaer er glade for å se deg og sier at det har vært så synlig at du har vært borte. Men, at de du aller mest hadde håpet på å få støtte av ikke kommer deg i møte, men tvert i mot snur ryggen til deg. Det blir hvisking og blikk du ikke helt forstår.
Kan dere tenke dere at dette er fortvilende? Kan dere tenke dere hvordan det er når man ber om hjelp til å løse dette problemet, men bare får et skuldertrekk?
Kan dere tenke dere hvordan det er når man i mange år bare har hørt at man gjør en utmerket jobb, men at man plutselig ikke er ønsket lenger? At man nå er en byrde og at det ikke er plass til deg lenger. Du er ikke ønsket her hos oss.
Kan dere tenke dere hvordan det blir når blikkene, hviskingen og kommentarene blir snudd til at det faktisk er du som er problemet? “Det er du som er så negativ og vanskelig, men vær ikke redd vi skal nok få skikk på deg.” “Vi tar fra deg arbeidsoppgaver du synes er viktige og meningsfylte. Og vi skal veilede deg og overvåke deg slik at du kan få rettet opp alt du gjør som er galt. Vi har selvfølgelig ikke gjort noe galt, det er du som har snudd alt på hodet.” Du forsøker å få mening i alt dette, og spør kollegaer, folk du stoler på om det virkelig er slik. De rister på hodet og sier de ikke kan forstå dette. “Vi støtter deg”, sier de. Men til syvende og sist står du helt alene. De er så mange og sterke og enige om at det er du som er problemet. Hva har du å stå i mot med? En liten arbeidsmaur mot en stor flokk elefanter. Og du vet at om du ikke flykter vil de trampe deg ned. Du har ikke annet valg enn å la dem vinne over deg.
Har dere tenkt på dette?
Liten arbeidsmaur
tylex;>
online book x;>